Dei aller fleste av oss ville ikkje hatt peiling på korleis ein får lyd i ein steelgitar. Heilt sidan den vart utvikla på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet på Hawaii har den fantasiske lyden fascinert meg. I Vassendgutane er det Lars Egil Vågseter som trakterar dette vanskelege instrumentet, og no let eg han overta resten av dette blogginnlegget, der han fortel si historie om korleis han vart ein steelgitarist:

Hei folkens!
Jeg ble som mange andre fascinert av steelgitaren gjennom Buck Owens sin musikk, der hans steelgitarist Tom Brumley imponerte med nydelige toner fra dette instrumentet. Dette var på midten av 1960-tallet. Det var da eg bestemte meg for at eg skulle lære meg dette, men det skulle enda ta litt tid før eg fikk min egen. Karrieren min startet nemlig på el-gitar, i likhet med Leifen, og det holdt jeg på med frem 1981. Da fikk jeg tak i min aller første steelgitar.

Grunnen til det var Nils Farstad. Han var en sambygding i Molde, som også spilte steel. Begynnelsen var fæl. Jeg hadde ingen instruksjonsbok, og måtte ta det meste på kva jeg følte var rett. Den ble stemt opp etter følelsen. Jeg hørte på plater, og stemte slik det hørtes ut. Da jeg litt senere fikk en instruksjonsbok i hus viste det seg at følelsen jeg hadde hatt var rett. Det meste stemte.

Noe av utstyret på steelgitaren min. Bildene er tatt av Kåre Basso:

Bildeserie med 7 bilder — bla ved å trykke på pilene

Så startet en lang øvingsprosess. Natt og dag i ett år. Det var tungt å sitte alene å øve, og jeg er sikker på at det neppe hadde blitt noe meir av det om jeg ikke hadde blitt med i bandet Invaders. Det tvang meg til å praktisere steelgitar på en scene, foran folk. Det gikk ikkje alltid like bra i starten, men det kom seg. Mange sitter i et øvingslokale og spiller på steelen sin. For meg var det viktig å komme seg ut av lokalet og bli en del av et band. En kan ikke holde på alene i lengden,

Jeg kommer aldri til å bli utlært på dette vakre instrumentet, som nærmest synger det en spiller på den. Det er en stor utfordring å spille steel. Det er fort å gjøre feil, og blir det feil høres det surt ut. Da blir man forbannet. Derfor må en holde spillingen ved like. Jeg øver nesten hver eneste dag.

For å få tonene ut av min ZumSteel SD10 bruker jeg plekter på tommel, langefinger og pekerfinger. Dette er på høyrehånden min, mens eg har et spillestål som eg flytter opp og ned på halsen av steelgitaren. Jeg har også kne og fotpedaler som hever og senker toningen på instrumentet.

I Norge har vi steelgitarister et godt samhold, og vi støtter hverandre i tykt og tynt. I Bergen har Dag Wolf og Egil Skjelnes vært en enorm støtte for meg. Dag har fortalt meg mye om utstyr og spilling. Jeg handler også utstyret mitt gjennom han. Bergen har en rekke gode steelgitarister, og kan være meget stolt av miljøet sitt der.

PS! Vassendgutane spelar på Rock Cafe i Bodø i kveld, og i Helgelandshallen (Sandnessjøen) i morgen.

Hilsen
Lars

Og her kan dere høre og se meg spille steelgitar: